Urbefolkninger i Barentsregionen

Samer, nenetsere og vepsere og komier utgjør urfolkene i Barentsregionen. Selv om komier også er urfolk på russisk side, har de ikke status som “fåtallig urfolk i nord” på linje med de tre førstnevnte. Dette ifølge den russiske føderasjonens lovgivning.

I følge folketellingen fra 2002 bor det omtrent 7 750 av alle nenetsere (omtrent 41 000 til sammen) lever i Nenets autonome okrug. Halvparten av alle vepsere (omtrent 12 000) bor i republikken Karelia. Samene på russisk side teller omtrent 2 000 personer(3).

Historisk sett – Noen likheter og noen forskjeller mellom urfolk fra Russland og Norge

Situasjonen for urfolk under sovjetperioden betydde for mange at de måtte underlegge seg det sovjetiske systemet. Ved inngangen til 1917 startet tvangskoloniseringen, og førte til at flere samiske bygder ble nedlagt. Det 19. århundre er sett på som et århundre hvor samene både i Russland og Norge kulturelt sett ble assimilert, og i langt større omfang underlagt de dominerende befolkningsgruppene. Enhetstanken og nasjonal homogenitet var det styrende prinsippet. Konsekvensene av dette førte til at urfolk i Barentsregionen stadig mistet uavhengighet, både politisk, økonomisk og kulturelt.

Sammenlignet med Norge hadde, hadde Russland på en måte en mer tolerant politikk overfor sin urbefolkning. Gjennom å anerkjenne deres kulturelle autonomi, innebar dette at deres språk og tradisjoner ble ivaretatt. Samtidig er det som Solbakk(2004) understreker en sannhet med visse modifikasjoner(1).
Under hele sovjettiden hadde urbefolkningen på russisk side vært avstengt fra fellesskapet med de andre nordiske landene. Grenseåpningen førte til at de fire samiske områdene kunne forenes i fellesskapet Sapmi (det samiske området). Geografisk sett strekker Sápmi seg fra Kolahalvøya på russisk side, gjennom Norge, Finland og Sverige helt ned til Hedmark fylke i Norge(3).

Dagens situasjon
Til tross for urfolkbefolkningens status har Russland så langt ikke ratifisert ILO-konvensjonen 169. Men de har samtidig en egen lov, artikkel nr.69 i den russiske føderasjonene, hvor de fødereale myndighetene skal beskytte urfolksrettigheter(2). Dette innebærer at urbefolkningen i Russland ikke har fått tilkjent territorielle rettigheter på lik linje som urbefolkningen på norsk side. Etter en lovendring i 2000 har stadig flere urfolk på russisk side etablert såkalte obshiny, eller familiebaserte sammenslutninger, for å privatisere reindrifta og drive på tradisjonelt vis(3).

I Norge er urfolks rett til selvbestemmelse folkerettslig anerkjent. Denne er bl.a. nedfelt i FNs urfolkserklæring som ble vedtatt av FNs generalforsamling i september 2007.

Samene i Norge har et særskilt vern gjennom grunnloven § 110a, hvor det pålegger statens myndigheter til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og samfunnsliv(4).

Kilder
(1). Solbakk John Trygve “Samene- en håndbok” (red) Davvi Girji Karasjok 2004.
(2). Ravna Øyvind “Kampen mot tundraen” Diedut nr 4/2002 Sami Instituhtta.
(3). www.barents.no/urfolk.
(4) Galdu(2/2008)