Vi er født inn i fornorskningsperioden på 1960-70 tallet, og vokste opp i skyggene av denne. Som produkt av vår tid opplevde vi de negative ringvirkningene av denne politikken. Dette var en tid da fornorskningsmekanismene var offisiell politikk, og fornorskningen kom til uttrykk både på åpenlyse og skjulte måter - det siste er forøvrig fortsatt situasjonen: Et sterkt eksempel på dette er den ødeleggende inngripen i naturen, et eksempel er vindkraftutbygging som i høy grad skader økosystemer og utgjør en alvorlig trussel mot samisk naturbruk.

I vår oppvekst ulmet fornorskningen, den pågikk ofte uten et språk, og skapte sterke motstridende følelser i samfunnet vi vokste opp i. På den tiden var det til dels sterke negative holdninger mot det samiske, også i vår foreldres nære omgangskrets, og slekt for øvrig. Det skapte et sterkt press mot vår identitet, og skapte usikkerhet rundt hvordan den skulle forvaltes. Hva skulle vi være, norske eller samiske, kunne vi være begge deler? Som barn og ungdom er det svært krevende og måtte ta stilling til så store og viktige spørsmål.  Anne-Lise Johnsen-Swart skriver om dette i Samiske stemmer i skolen (2023), og dessuten i Samiske stemmer i barnehagen (2023).

Vi er søstre, men opplevde disse forholdene ulikt. Mennesker er forskjellige, men likevel fundamentalt like på mange områder. Hva som er felles, er at våre erfaringer lever i oss, former oss. Du kan lese Anne Lises historie i linken her, KK-reportasje:

Fornorskingen av samene: – Skammen sitter i mange lag (kk.no)