Joikens frie rytmer
Joiken er tankenes fristed
som tankene føres til
Derfor har den ikke så mange ord
som utrykkes
De frie lyder når
lenger enn ord
Joiken løfter ens sinn
lar tankene fly
over de små skyene
Har dem
som sin venn
i naturens skjønnhet.
(Pauulus Utsi, “Giala Giela” 1974)
Gjendiktet av Harald Gaski.
Teksten over beskriver joik på en treffende måte. Joiken er som naturen, den er fri, og den setter mennesket sinnet i bevegelse gjennom dens rytmer. Den tradisjonelle joiken var heller aldri ment for en scene, den var snarere en form for kommunikasjon mellom menneskene. En måte å beskrive naturen, dyrene og personer på.
Når man hører ordet joik vil som oftest noen bestemte assosiasjoner fremtre umiddelbart. Mange tenker folkemusikk fra Nordkalott-området, og knytter den opp mot den samiske kulturen.
Joik er en av de aller eldste musikalske tradisjoner i Europa. Sett i et historisk perspektiv er joik en urgammel tradisjon som til tross for ulike forbud oppover i historien har overlevd. Det at joiken overlevde handlet mye om at joiken på mange måter var sterkt rotfestet i den samiske kulturen, og derfor ble tradisjonen vedlikeholdt innad.
Joik som på samisk heter luothi, er samisk musikk, lyrikk, poesi. Det finnes joiker for dyr, landskap og personer. Det å lage en joik, for så å gi det i gave til en annen person, anses fra et samisk ståsted å være en stor ære å motta. Det ligger et stort kompliment i å få komponert en joik til seg selv. Joiken er på mange måter en hyllest av personen, og ofte beskriver den kun de positive trekkene ved personen. Er personen eksempelvis lystig, åpen og munter person, vil joiken musikalsk sett bære preg av det. I mange tilfeller er joken uten ord, men noen ganger legges det ord og setninger inn i joiken som kan fortelle tilhøreren hva joiken handler om.
Joik er fra tidligere tider, før kristendommen kom til Sápmi, og endret den samiske åndelige praksisen, blitt brukt av noaidi (sjaman). Det at joik ble brukt av noaidi i åndelige ritualer førte til at det ble slått hardt ned på av misjonærene. Joiken ble derfor sett på som noe hedensk og førte til joikeforbud i perioder. I denne perioden forlot mange den åndelige praksisen og ble kristne, mens andre praktiserte i det skjul.
Når det gjelder en del samiske kulturelle uttrykk og tradisjoner slik som joik, så er det viktig å nevne at praksis og opplevelse har vært forskjellig fra et samisk område til et annet. Joik som identitetsmarkør og kulturuttrykk har vært og er utbredt blant samer. Joiken har stått og står sentralt i samiske innlandskommuner der også samisk språk og kultur har stått og står sterkt, slik som blant annet Guovdageaidnu (Kautokeino) og Karasjohka (Karasjok). Her har joiken hele tiden vært en del av hverdagen til mange. I motsetning til andre samiske områder hvor joiken kun har vært opprettholdt av noen enkelt personer. Fravær av joik i noen områder er en direkte konsekvens av den langvarige undertrykkelsen, som først startet med kristningen av samene fra ca 1650 - 1750-tallet og senere fornorskningsperioden fra ca 1850-tallet til rundt 1970-tallet. Dette kan også ha ført til at joikens anvendelse som kommunikasjonsform ble betydelig svekket etter hvert.
I Guovdageaidnu (Kautokeino) har joiken endret arena fra det private over til det offentlige. Gjennom Sámi beassášmárkanat, påskefestivalen i Guovdageaidnu, har joiken fått en plass på scenen og når dermed også et større publikum. Her er en stor mønstring av samisk kultur, blant annet Sámi Grand Prix, som er en samisk musikk-konkurranse. Sámi Grand Prix har vokst med årene og blitt en viktig arene for mange samiske musikere. Konkurransen har to deler, en del med tradisjonell joik og den andre delen er moderne samisk popmusikk.
Kilder: