Gjesteforelesninger på OsloMet (Høyskolen i Oslo og Akershus), Høyskolen i Drammen og Høyskolen i Vestfold.
Music and Senses festival “The Sámi Yoik” at Sorbonne University in Paris.
Kvinnekonferanse “rosa-weekend” i Oslo, musikalsk innslag
Familiearrangement på Kulturhistorisk museum, barneforestilling, eventyret om Tuva og Julie, de skal dra på en spennende reise, helt på egen hånd.
Samisk høymesse i forbindelse med 6. februar.
Vi planlegger flere nye arrangementer i 2019. Det blir både kulturelle og musikalske innslag fra oss. Følg med, vi har mye spennende å by på!
Prisverdig tiltak, dette her med Den Samiske Gullkilden.
Å arbeide for samisk kultur, innebærer å fortelle om samisk ressursutnyttelse i lys av tradisjonell naturalhusholdning i tillegg til å formidle kulturdetaljer og kunnskap. Skal interessen for samekulturen bli noe annet og mer enn en nostalgisk øvelse hvor samer studerer sin stolte men forgangne fortid mens de stadig blir mer fornorsket og fjernet fra sitt tradisjonelle levesett, må samekulturen løftes frem til aktualitet i nåtiden.
Det gjøres naturligvis ved at man tar vare på kunnskapen om hvordan leve på tradisjonelt vis og produsere alt fra skaller til smykker, men også ved at man legger grunnlaget for at den tradisjonelle levemåten helt eller delvis kan være aktuell for i det minste en del av den samiske befolkningen også i fremtiden. Mange nordmenn vil nok være interesserte i å vite hvordan samer lever i 2010, men sett i et videre perspektiv blir det minst like viktig ikke minst for samene selv å få klarhet i hvordan muliggjøre videreføring av samekulturen i 2110 – altså om 100 år. Det er vel ellers ikke bare nordmenn som trenger denne kunnskapen, det må antas å være mange samer som også behøver at det er noen som “holder ilden levende” for dem.
Jeg tror det her kan være nyttig å tenke over at mange av de samme faktorene som setter samisk kultur under press, også gjør det samme med kultur og levesett i det øvrige norske samfunnet.
I dag er ikke bare samer, men også andre nordmenns levesett satt under press. Det høyeffektive fisket med store trålere “støvsuger” sjøen for fisk, og har for lenge siden ført til at fjordfisket langs hele kysten ble redusert i en grad som gjør det berettiget å snakke om utplyndring. Nå står storhavene for tur, og en oppdrettsnæring som aldri kan bli bærekraftig forsøker å være et alternativ til villfisken – men gjør vondt verre når havets verdifulle biologiske materiale forbrukes for å gi næring til oppdrettsfisk. For samene i nord er likeså utarmingen av fjordfisket ødeleggende, sjøsamenes levesett forutsetter et levende fjordfiske som igjen er forutsetningen for det tradisjonelle varebyttet mellom dem og reindriftsfolket. Disse tingene kunne det være greit å lære mer om, vi hører ikke så mye om dette i offentligheten.
Naturligvis er det begrenset hvor politiske dere – Anne Lise og Mari – kan være når det gjelder linjene inn i fremtiden, og jeg ser også at eksempelvis problematikken rundt overbeitet på Finnmarksvidda er et så vanskelig og dertil betent og følsomt politisk spørsmål at det vanskelig kan kreves at dere to jobber tungt med den saken.
Men jeg mener at arbeidet for å levendegjøre samisk kultur for nåtiden også må innebefatte et perspektiv om å videreføre den inn i fremtiden. Dette arbeidet må bestå i både å ta vare på fortidens mangfoldige kunnskap, og dertil analysere seg frem til hvilke langsiktige forutsetninger som må være oppfylt for at denne kulturen skal overleve. Å huske fortiden er selvsagt livsviktig fordi det er i det historiske at kunnskapen finnes, men denne fortiden må strekke seg inn i fremtiden. Det kan bare gjøres ved at det legges vekt på å ivareta de politiske linjene og relaterer dem til nåtidens og fortidens virkelighet. Nils Jernsletten er ikke lenger aktiv, andre som brenner for saken må ta over der han slapp.
Per Inge Østmoen